Jeg har en stund tenkt om jeg skulle skrive litt om min endret situasjon her i hjemmet. Det føles veldig rart å blogge når jeg ikke lengre kan skrive VI.....når jeg nå er bare MEG her hjemme. Etter over 11 år har mannen min og jeg valgt å gå hvert til vårt. Det har vært en tung avgjørelse og vi har virkelig kjempet for å få det til å gå. Men noen ganger hjelper det bare ikke, selvom du aldri så mye vil! Det eneste jeg er utrolig takknemlig for er at det er ikke en 3 person involvert i dette. Men det gjør utrolig vondt. Og selvom jeg prøver å smile og le, så går det nesten ikke et sekund jeg tenker på om dette var det rette.....Men innerst inne vet jeg svaret. Det er ikke godt for barna våre heller, når det blir for mye uenighet. Men en "skilsmisse" er nesten som en begravelse, det ikke blir sendt blomster til! Det er tøft, og man må bare prøve å ta en dag om gangen! Vet at dette blir veldig personlig, og jeg har drøftet dette veldig lenge med meg selv. Men jeg velger å dele dette med dere, slik at dere skjønner at nå skriver jeg mer jeg...og ikke så mye mer vi....Så slipper dere å lure...Jeg vet at med tid og stunder så kommer jeg til å få det mye bedre alene, selvom det er utrolig tøft akkurat nå! Men jeg er takknemlig for at jeg har familie og venner som støtter meg i den vanskelige tiden! Og til alle dere herlige damene her i blogglandia som jeg også setter pris på! Det har gjort godt for sjelen og kunne rømme hit og tenke på noe annet! Ha en fin natt! Klem fra Linda
Hei. Takk for ærlig og fint innlegg. Det er trist å høre at to mennesker har gått hver til sitt, selv om det også er fint å lese at dere vet det er det rette. Forstår at du nå er midt i en tung periode, og ønsker deg alt godt! Det kreves styrke for å innse løsninger på problemer, også. Sender deg varme tanker! Klem fra Beate
SvarSlettÅ huff, dette var da utrolig trist å lese. Jeg kan forstå den beskrivelsen du har av det, det blir som en begravelse men bare at personen ikke er borte på samme måte. I en sånn setting må man nesten bare tenke at det er fullt mulig å vokse fra hverandre, å uansett vil barna merke at noe er galt. Jeg ser mange som holder sammen kun pga barna. Jeg mener at barna har bedre av å vite sannheten å se to mennesker som virkelig elsker hverandre enn unngå hverandre. Det vil nok helt sikkert ta tid for dere begge + barna å gå inn i en ny tilværelse, ett nytt liv. Ting tar tid men til syvende og sist handler jo alt om å være lykkelig. Å det er bedre å være lykkelig som ensom enn å være ulykkelig som to? Sant.
SvarSlettUansett syns jeg du var modig som la dette ut på bordet. Det kan jo være en grei måte å bearbeide det på, evt slippe spørsmål for dem som måtte lure.
Uansett, en trøsteklem kommer helt fra Tromsø og ned til deg.
Gjertrud
Vil bare gi deg en klem, skjønner at du har det litt tøft nå.Men bedre tider kommer.
SvarSlettKlem fra Mira.
Huff, dette var trist å høre;o(
SvarSlettKan skjønne at det er tøfft for øyeblikket, men tror, som du også gjør, at det blir bedre på sikt.
Varm oppmuntringsklem fra meg;o)
Heisann. Dette var leit. Ellve år sammen er mange år. Men å holde sammen for barna... vel de merker det uansett. ( Jeg har vært et slikt barn) Men det kreves styrke å hente seg opp og inn igjen. Det er mange som ikke snakker om det, men å gå igjennom en skilsmisse er en sorg som mange ikke tenker over. Man giftet seg jo med tanken på at det skulle være for alltid.
SvarSlettDet er en stor sorg når det ikke blir slik. Men du er heldig som har familie som stiller opp og er der for deg. Det at dere delte avgjørelsen er også bra men et tungt valg å ta. Jeg synes du skal være stolt av deg selv, med tiden så blir ting bedre. Jeg er selv skilt så jeg har erfart det.
Et personlig innlegg viser bare at du er et menneske og vi har så mange aspekter inni oss.
Jeg synes bare det er flott og tøft gjort at du valgte å legge det ut ;)
Trenger du noen å "skravle" med, så send meg en mail ;)
Stor klem og stå på ;)
Nei, dette var leit, Linda! 11 år er lang tid, men går det ikke så går det ikke.
SvarSlettDet beste for ungene er nok om dere skilles som venner. Tror det er viktigere enn å holde sammen kun for ungene.
Ønsker deg alt godt framover og en riktig god helg!
Klemz!
Sender over en klem :)
SvarSlettvet ikke hva jeg skal si jeg...trist å lese. Sender over en klem
SvarSlettSå forferdelig trist dette var...jeg håper dere vil kunne samarbeide godt nå i fortsettelsen også, skjønner at det er tungt å leve sammen hvis hverdagene går med til uenigheter. Ønsker deg lykke til videre!
SvarSlettSå stolt av deg !! det vet du...har du vært til legen ??
SvarSletttenker på deg.
Klem
Hei hei !! er ny her inne, men synes du har en koselig blogg og veldig fint hus, spennende med oppussing.. trist å lese at du akkurat har vært igjennom et brudd, masse lykke til med fremtiden din !!! trøste klem fra nord !!
SvarSlettFryktelig tungt Linda. Men når en er på bunn er det bare en vei det kan gå. Mange av oss har vært der du er nå og vet at det ordner seg som regel til det beste for begge parter. Lykke til videre. Klem
SvarSlettDet er alltid trist når et langt forhold, som var tenkt varig, blir knust under tyngden livet er. Alt man sitter igjen med er små biter med skarpe kanter... og rusk. Likevel, oftest skinner noen av skårene fremdeles, og trigger lengselen etter det som var, da det var helt og vakkert.
SvarSlettDet var modig av deg å være så ærlig! Fortsett å være så ærlig, spesielt mot deg selv! Jeg gikk gjennom det samme for to år siden, men regner meg som nysingel fremdeles. Det tar tid å komme over det nederlaget det er å "ikke klare å holde" løftet om å dele alle dager, vonde som gode. Og ikke minst tar det tid å sortere følelsene, og finne en ny trygg base i seg selv alene. Prioriter det som gjør deg godt og glad fremover, så vil du finne ro igjen. Jeg lover! ;)
Klemmer
Du har virkelig lov til å være fortvilet over det som har skjedd. Jeg kan ikke en gang begynne å forestille meg hvordan det må være å oppleve noe slikt, og håper inderlig at jeg slipper å oppleve det selv. Men av og til skjer det. Jeg har venninner som har opplevd det, og de har vært bunnløst fortvilet først, så forbannet, så fortvilet igjen, men til syvende og sist har de blitt STORMFORELSKET!! I en ny mann! Det de trodde aldri kunne skje igjen! Det virker helt sikker fjernt for deg akkurat nå, men det vil skje med deg også, det er jeg helt sikker på! :) Det at du deler noe slikt på bloggen din forteller meg at du er et åpent og varmt menneske, og sterk! "He is able who thinks he is able!" (Buddha) :) Dette er kanskje slutten på et forhold, men det er mer enn alt begynnelsen på noe helt nytt noe! Det er derfor du sikkert kjenner deg litt skremt også midt oppi alt sammen. Alt helt nytt er litt skremmende, men også spennende! "Do not dwell in the past, do not dream of the future, concentrate the mind on the present moment!". (Også Buddha-filosofi :)) Kos deg masse med hundene dine, trekk pusten dypt inn og nyt den friske høstluften, gjør noe koselig sammen med din datter. Hadde vi kjent hverandre skulle jeg invitert deg på en bedre middag og vin så kunne vi ha sittet ute i spaet under åpen himmel og skravlet til langt på natt, ledd og grått om hverandre til alt kjentes litt lettere ut, men jeg ønsker deg i hvertfall alt mulig godt og lykke til med din nye livssituasjon! Og det viktigste av alt: Det kinesiske skrifttegnet for ordet "krise" er faktisk akkurat det samme som det som brukes for ordet "mulighet"!! ;) Ha en riktig fin helg!
SvarSlettStor klem, Ann,
Interiørbloggen Glassveranda.